Om jeg trodde at mine prøvelser med app- verden og ladding var over, måtte jeg tro igjen. Dette skal gå strålende! sa mannen min og vinket meg såre fornøyd da jeg reiste. Hans siste anbefaling var å ikke lade for ofte, absolutt ikke før bilen var nær til å stoppe (da skulle bli en rød blinkende lys varsle, sa han som elsker å utfordre skjebnen). Kjøp brikke på Cirkel K, oppfordret ham. Da går det fint.

Bilen var full ladet med rekkevidde på 450 kilometer forutsatt at jeg ikke brukte oppvarming eller air condition. Engstelig som jeg var, valgte å spare mest mulig energi og tok på meg langarmer genser og ull jakke ovenpå. Angret bittert på at siden det var «sommer» ikke tok med meg hansker og lue også. Men pytt, pytt! Bilen er mørk, jeg håpet på at fargen kunne tiltrekke seg noe varme fra de mørke skyer oppe. Solen var fraværende. Målet mitt var å klare å komme meg nærmere Kristiansand på kortest mulig tid.  Like før Kragerø var en diger Cirkel K. Jeg hadde nok til å kjøre 130 km til, men litt ladding kunne vel ikke skade? Jeg hater å kjøre på tom tanke, enten det er bensin, diesel eller atom kraft.

Forventningsfull parkerte jeg ved siden av andre som var i gang med ladding. Kanskje de kunne hjelpe meg litt? En mann og tre dammer som pratet livlig. De innrømte at de hadde hatt ikke så lett selv. Sola skinte. Mannen med isen som rant mellom fingrene var svært imøtekommende, forklarte enkelt at den ladestasjon hvor jeg stå IKKE FUNGERTE. Jeg ble nødt til å flytte bilen. Nytt forsøk. Etter at han igjen prøvde og forklarte, uten at det minste ladding var i gang, ga til slutt opp. Med såret maskulin stolthet knust (menn elsker følelse av å redde en dame i nød), viet han alt sin oppmerksomhet til den smeltende isen og rådet meg til å henvende meg til skranken på bensinstasjon. Det var omtrent 10 unge jenter som svettet seg rundt med å stekke pølser, fylle opp soft is og andre søppelmat som turistene spiser med velbehag. Køen foran de fire kasser var like lange som mine synder, som ikke er så få.  Jeg stilte meg bakerste og sneglet meg frem inntil det var min tur, sterk tvilende om jeg kunne få noe hjelp. Men jeg fikk det. Jenta solgte meg den ønskede brikke for knapp tretti kroner, tok seg av forkle og ga beskjed til en annen om at hun skulle ut å hjelpe meg. Det visste seg senere at jeg var ikke alene om det. Rask og effektiv lastet hun riktig app, lagret alt nødvendig data (naturligvis måtte bekreftes med Bank ID). Men, heldig meg: jeg hadde brikken med.

Når alt dette møysommelig prosess var omgjort (da hadde gått halv time med pludring) virket som bilen endelig ladet. Jeg takket så meget til min redende engel som begynte å bli utålmodig for å komme seg inn og borte fra det sure vind, fikk jeg streng beskjed om å ikke logge meg ut fra tilsvarende appen for da skulle bilen stoppe opp ladding. Jeg nikket fornøyd smilte fra øret til øret og gledet meg til å spise litt lunsj. Da ringte mobilen!

Appen forsvant. Bilen stoppet å lade.  Jeg hadde verdighet nok til å forsøke selv. Nabobil med et eldre par var også i trøbbel og enda en ny jente ble tatt ut av tjeneste inne. Hun lovet å hjelpe meg etterpå og sukket av lettelse da jeg for en gangskyld klarte det selv. Vet egentlig ikke hvordan. Sikkert bare lykketreff. Men BILEN LADET. Det skulle være 75 minutter til det var 100 % etter 124 minutter var på 95 % og såpass langt på dagen at jeg kunne ikke vente lenge.  Jeg hadde nå en rekkevidde på 430 km. Avstand til målet var 390. Nok til å komme frem. Tenkte jeg.

Etter Mandal hadde jeg fremdeles nok til å komme frem, men nærmest Flekkefjord var kapasitet temmelig redusert. Jeg beregnet at med alt hell ville jeg mangle ca. 10 km igjen til målet. Lurt å ta en liten ladding, men hvor? GPS søkte nærmeste Cirkel K i nærheten. 9 km til Flekkefjord sentrum. Jeg tok sjanse. Dessverre ingen ladestasjon der nei, men «muligens» en til, 11 km derfra. Men de hadde en stor ladestasjon i sentrum. Jeg kjørte litt til gjennom noe som virket som en uendelig skogsvei. Etter få kilometer valgte å lytte på mave følelse. Jeg snu bilen tilbake.

Ladestasjon i sentrum hadde mange plasser (alle var ledig). Selvfølgelig et nytt system hvor du skulle gjerne melde deg på og bli , det begynte å bli kunde, forutsatt at du gikk gjennom den fantastisk lagring av alt data på nytt, eller betalte med Vips. Jeg orket ikke å begynne å laste Vipps i tillegg. Nærmeste gråtende av frustrasjon (og kulde, solen gikk ned) gjorde nytt forsøk på Google maps for å finne flere Cirkel K i nær området. Hvis jeg kjørte 26 km til Syra sa google, var det håp. Jeg valgte å returnere på motorveien full av undring om hvor tålmodige de miljøaktivistene må være. Eller kanskje de bare sykler fra Oslo til Trondheim i en fei. Ikke vet jeg.

Underveis på motorveien duret inn på den første tilgjengelig bensinstasjon med lader. Shell. Nytt system (forventet) med tilsvarende regler om masse bortkastet tid. Naturligvis ble ikke mulig å lade opp der heller. Ingen annen utvei enn å kjøre med hjertet i halsen frem til Sira. Hyggelig overraskelse. Stedet hadde mange topp moderne ladestasjoner, brikken fungerte med første forsøk, klare og leservennlige instrukser viste seg på skjermen illustrert med piler og bilder som var enkelt å forstå. Bilen ladet 60% på 15 minutter. Beste opplevelse i hele turen!

Jeg ladet opp selv med en kopp te og en halv skive av det som var igjen av matpakken. Etter lange tolv timer kom jeg endelig frem med 28% av kapasitet og til tross for at jeg ble nødt til å bruke oppvarming de siste hundre kilometer.  Ikke noe å si på bilen..  Men veldig lyst til å sende noen ord til leverandører av strøm.

 

Forslag til bedring:

1. Lage et system med betaling som er like enkelt som det er for å betale bensin, og for vi som allerede har kort fra Esso og Cirkel K burde vare like enkelt at i stedet for bensin eller diesel registreres nå betaling for strøm.

2. Pris på strøm bør lyses opp på like linje som bensin eller diesel. Ingen av maskinene belyste beløp for KW eller var det ikke leselig.

3. Systemene må kommunisere med hverandre! Akkurat like enkelt som å betale bensin med kortet fra Esso på YX eller med Cirkel K på Shell hvis man er i nød.

4. skrift på instruksene må forenkles og forstørres det er ikke bare unge folk som bruker el- biler. Vi eldre er kanskje ikke så kjappe i vendinger men vi har miljøsamvittighet også!

5. Bilselgere kunne være behjelpelig med å belyse utfordringer med ladding og informere hvilket system fungerer best. Kanskje levere bilene med en universal ladebrikke som registreres ved innkjøp av bilen.

Jeg betrakter meg selv som en noenlunde oppegående, mentalt sett, godt voksen kvinne med tålmodighet like kjør som nitroglyserin. Det betyr kort lunte. Tiden er etter min mening verdifull og jeg hater å kaste den bort på unødvendigheter enten det er bla-bla eller lese sider opp og ned for å komme til poeng. I dag skulle vi håpefulle 60 pluss lade opp vår nydelig Toyota el-bilen i en ladestasjon. Optimistisk som mannen min er (jeg er det motsatte, og av natur svær mistenksom), påstå han, at «å ladde opp var så enkelt som å bruke vanlig kort». Attpåtil, siden det er sommer, sa han (og brrr!  En sådan omtrent like varmt som i kjøleskapet) skulle være ekstrem rask! Toyota har tross alt reklamert med knapp 20 minutter på full tank.

Niks. Mine bange anelser ble dessverre bekreftet. Da vi kom til utvalgte sted for å prøve det vidunderlig effektive systemet, visste det seg at «betaling med vanlig kort» ikke var mulig, verken der vi var, eller på andre steder. Nei da. For det første måtte du begynne med å skanne QR Kode først. Selvfølgelig og forutsatt at du har lastet app for QR-Kode. Når dette lille trinn var gjort, vi kan si etter et visst antall minutter under sterk kald vind, og klarte å skjønne at du skulle trykke «SHARE» for å skanne den merkelig kvadrat med masse svarte strekker og prikker slik at den ble fotografert, etter en liten «rrrrr» fra telefonen var det neste skritt i gang. For nå måtte du laste appen tilhørende den bestemte ladestasjon. Det vil si skrive din mailadresse, og diverse andre data. Kunne jeg lade da? Nei, kortet ble avvist igjen. Eneste utvei var å ringe til en telefon. Jeg fryktet at den som kom til å svare en søndag kveld skulle gjøre det på engelsk. Mirakuløs nok, den mannlige svareren snakket norsk! Men akk! ikke så meget belysende for det. Jeg ba mannen min (som er en tålmodig og pratsom engel) overta samtale. Det var nødstilfelle. For det første, skjønte jeg ikke bære av det ekspertisen instruerte om, for det andre, og til tross kulda, begynte jeg å se temmelig rød.

Anbefaling var å laste en ny (og bedre, påstå stemmen i mobilen) app! Vidunderet tok bare 10 minutter å komme i gang. Blodtrykket mitt gikk tilsvarende opp tror jeg. Når den endelig kom i gang måtte resignert finne meg i å skrive på nytt, mail, lagre et passord som var mulig å huske (inkludert den ekstra tegn og tall de ba om) og godkjenne 10 sider med vilkårene for bruk. Jeg gadd ikke å lese det tullet der. Det kunne like godt være på gresk for min del. Det tok noen sekunder å forstå at det var nok med å hakke i ruten som var tom, for å samtykke. Jeg klarte det også. Kunne jeg ladde opp nå? Nei, nei, nei! Ikke så rask, nå skulle jeg få en BEKREFTELSES KODE på MAIL. Da måtte jeg starte med å laste app for google mail på mobilen. Nye ti minutter gikk og jeg begynte å føle en sterk trang til å sparke ladestasjonen. Jeg så for meg overskrifter i avisen: «Bestemor angriper en ladestasjon. Mistanke om terror handling» Jeg ble nødt til å fortrenge trangen til aggresjon av hensyn til mine såre føtter, tror ikke at jeg hadde klarte å lage den minste bolk  på den solid beist heller. Det ble ingen annen utvei til frustrasjon enn å sutre til mannen min som (nesten like blå av kulde som meg) gjorde et tappert forsøk på endring av brukeren på sin egen mail i mobilen. Selvfølgelig ikke mulig. Etter lang letting med sider opp og sider ned på google, fikk endelig takk i den berømte mail med koden. Håpefull og med blodtrykk på randen til hjerte eller hjerneinfarkt skrev jeg det. Kunne jag ladde nå? Bare noen små detaljer igjen, vennligst registrert kortet som betalingen skal lastes på, med alle siffer, utgåttdato, sikkerhets tallene osv. Trykk godkjenning.  Appen ruller og ruller. Igjen og igjen uten å bli godkjent. Under, med nesten usynlig blå skrift står: Kan godkjennes med bank ID. Strålende, bare at den ligger HJEMME. Vi reiser tilbake. Etter to forsøk, klarer jeg endelig å lagre kortnummer med alle tallrekker (igjen), koden fra ID brikken blir godkjent, og alt er klar. Vi reiser videre til en ny ladde stasjon for å se om det er andre som kan være mer brukervennlig og eventuelt prøve ut det godkjent system er lagret på mobilappen Fortum. For sikkerhet skyld, og klokk av skaden, tarv vi en sveip tur hjemme for å hente bankbrikken. Halv time etter parkerer vi på Esso. Ny ladde system! Det betyr å ladde opp en ny app, igjen kortnummer osv. Min lille tålmodighet (og nærmest frosset i hjel knirkende kroppen) ble begge satt på hard prøve i dag. Jeg slapp så vidt innleggelse på sykehuset rett over gata.

Vi klarte å ladde opp til slutt uten å bruke ID- brikken på nytt, men ladding fra 47% til 100% var beregnet til en time og fem minutter. Lenge leve teknologien! Miljøvennlig er ikke nødvendigvis bruker vennlig.

 

Jeg ser fascinert mens hun flagrer rundt meg og hun klipper håret mitt. Hun virker meget ung, gjetter meg til knapt tjuetre. Selv om jeg muligens tar feil, de fleste kvinner forsøker å se som de var fjorten for tiden. Hun har på seg sorte bukser, en kortermet -sort- ermeløs T-skjorte og en uvanlig spansk hatt. Også svart. De nakne armene viser en collage av ansikter, blomster og på venstre albue et edderkoppnett som uvilkårlig får meg til å grøsse. En nesepiercing fullfører antrekket.

Jenta, i motsetning til de fleste ulidelig frisørene jeg har møtt før, snakker ikke mye. Hun jobber stille, virker fokusert, spør av og til det vesentlige (hvor mye kan hun kutte? Er det greit slik?) eller bare nikker. Hun diskuterer ikke, gjør ingen forsøk på forhandling om slik eller slik. Hun verken kritiserer eller gir meg falske komplimenter om det maltrakterte håret mitt. Fra tid til annet studerer jeg i det smug hennes skikkelse i speilet og undrer meg.  Håret hennes har en delikat askeblond farge, nøyaktig klippet under ørene, faller i myke bølger godt synlig under hatten, i en nokså studert uformelt lok. Det er ingen tvil at hun tar godt vare på den. Håret hennes utfyller henne utseende. Jenta er vakker, ikke bare fordi hun er ung. Hun er virkelig en skjønnhet, med harmoniske trekk. Sminke er delikat, uten overdrivelse. Hun har i seg noen sunn friskhet, utstråler noe robust og trygg. Ingen trange klær. Buksen, er en bred jeans som sitter fast i midjen med et tykt belte som insinuerer hennes velproporsjonerte figur. Hun er ikke tynn, men heller ikke tykk. Jeg beundrer selvtilliten hun utstråler mens hun klipper håret mitt jevnt. Profesjonelt: Justerer, glatter, tørker, fukter opp. Til sist finpuss overøser hun meg med noen duftprodukter som jeg aldri ville ha drømt om å bruke, og som fem timer senere vil gjøre meg grundig kvalm. Men håret mitt er nå perfekt klippet og faller i riktig fasong over skuldrene mine, skinnende og mykt og håndterbart for en gangs skyld.

Jenta er ikke bare frisør. Hun er en dyktig selger også. Før jeg reiser meg opp fra frisørstolen, plasserer hun en rekke flasker foran meg: sjampo, balsam, en fargekorrigerende toning for å dempe røde nyanser, og en mirakuløs eliksir som gir glans og erstatter hårkurer som krever en tid og tålmodighet jeg aldri har. Jeg velger kun den siste. Hun viser ingen tegn til skuffelse. Nok en gang er hun enig med meg, «Jeg ville valgt det samme» -sier hun høflig, og strekker meg en pose med vidunderet og kvitteringen. Jeg betaler uten å mukke en regning som ble flere hundre kroner over den avtalt pris.

Jeg går ut igjen og føler meg atskillig lettere, som om jeg hadde gått ned noen kilo. Håret mitt faller nå fritt, levende og luftig. Det var verdt det, tenker jeg. Og føler meg nesten vakker.

La miro fascinada revolotear a mi alrededor mientras me corta el pelo. Parece muy joven, evidentemente lo es. Difícilmente alcanza los veintitrés. Aunque quizá me equivoque, la mayoría intenta ahora verse de catorce. Lleva pantalón negro, polera de manga corta, negra, sin mangas y un poco común sombrero español. También negro. En los brazos aparecen como en un collage caras, flores y sobre el codo izquierdo una telaraña. Completa el atuendo un piercing en la nariz.

La chica, al contrario de la mayoría de las peluqueras que me ha tocado sufrir, no habla mucho. Trabaja en silencio, parece muy concentrada, de vez en cuando pregunta lo indispensable (¿cuánto cortar? ¿Está bien así?) o simplemente asiente, de acuerdo. No discute, no argumenta. No critica ni me da falsos cumplidos sobre mi pelo. De vez en cuando la observo unos segundos por el espejo. Lleva el cabello, de un delicado color rubio ceniza, cortado a nivel de las orejas y cae en suaves ondas con esmerada naturalidad bajo el sombrero, intentando una apariencia casual. No hay duda de que lo cuida bien.  El cabello la complementa, la chica es bella, no solo por ser joven, es realmente bella, con facciones armoniosas. El maquillaje es delicado, sin exageraciones. También tiene algo en si de saludable, robusto. Nada de prendas apretadas. El pantalón, un jean, negro, de corte ancho que ajusta a la cintura con un grueso cinturón, insinúa su figura bien proporcionada. No es delgada, pero tampoco es gorda. Admiro la seguridad que irradia mientras me va cortando el pelo sin tirones. Profesionalmente.

Ajusta, alisa, seca, retoca. Como toque final me empapa con unos cuantos productos perfumados que jamás se me habría ocurrido usar y cinco horas después terminarán dándome náuseas. Pero mi pelo luce ahora perfectamente cortado y cae liso sobre mis hombros, por una vez brillante, suave y dócil.

La chica es buena vendedora. Antes de irme me pone por delante una serie de frascos: champú, bálsamo, un corrector de color para darle un tono ceniza al pelo y también una especie de elixir milagroso que da brillo y reemplaza las curas que exigen un tiempo que nunca tengo. Elijo solo el último. No da muestras de decepción. Nuevamente está de acuerdo conmigo, ella -dice- elegiría lo mismo…

Cancelo también sin hacer escándalo por la cuenta que resulta una buena cantidad de coronas extras sobre el precio acordado.

Al salir a la calle me siento como si me hubiese quitado un par de kilos. Mi pelo cae libre, con movimiento. Valia la pena, pienso. Y me siento casi bella.

Durante años sobre tu escritorio. Nuestra foto. La tomé con cuidado y la llevé conmigo a la sala.  Un día feliz a la salida del registro civil. Uno de nuestros amigos inmortalizó aquel primer beso de recién casados. Tú y yo. Jóvenes. Con toda una vida y todos nuestros apanas esbozados sueños en espera, confiando en un futuro que se nos antojaba perfecto.

La promesa de una vida en común no incluía esta vejez solitaria, el uno sin el otro.

Era ahora que disfrutaríamos de viajes y románticas cenas a la luz de la luna. Era tiempo de pensión, nuestro tiempo.  Libres al fin de exigencias.

En lugar de eso, hoy visité una vez más tu tumba, donde ya crece la hierba. Unos meses, tan solo unos meses…

…Y ahora estoy aquí. Desechando viejos muebles y llenando cajas de cartón con algunos recuerdos. Lo poco que llevaré conmigo.

Afuera la lluvia ha cesado y un último rayo de sol ilumina mi ventana. Atardece.

Con letras grandes escribo: “LIBROS Y FOTOS: CONSERVAR”. Una lágrima cae entre dos letras y crea una mancha caprichosa, con forma de corazón.

Y entonces sonrío porque, aunque no estás aquí, también estás aquí.

Elizabeth Solhjem

2020

I årevis på skrivebordet ditt. Vårt bilde. Vakkert innrammet.  Jeg tok den forsiktig med meg til stua.

En lykkelig dag ved utgangen av folkeregisteret. En av vennene våre udødeliggjorte det første kysset. Nygifte. Du og jeg. Ungdommelige. Med et helt liv og alle våre forventningsfulle drømmer, med blind tillit til en fremtid som virket perfekt.

Løftet om et liv sammen inkluderte ikke denne ensomme alderdommen, uten hverandre.

Det var nå vi skulle nyte lange turer og romantiske middager i måneskinnet. Det var pensjonstid, vår tid. Endelig fri fra alle krav.

I stedet besøkte jeg i dag igjen graven din. Gresset vokser allerede høy. Noen måneder, det er kun bare noen måneder tenker jeg med fortvilelse.

… Og nå er jeg her. Kaster gamle møbler og fyller pappesker med noen minner. Det lille jeg vil ta med meg.

Ute har regnet stilnet og en siste solstråle lyser opp vinduet. Solnedgang.

Med store bokstaver skriver jeg: «BØKER OG BILDER: BEHOLD». En tåre faller i esken, mellom to bokstaver. Det skaper en lunefull, hjerteformet flekk.

Så smiler jeg, for selv om du ikke er her, er du også her.

Elizabeth Solhjem

2020