I årevis på skrivebordet ditt. Vårt bilde. Vakkert innrammet.  Jeg tok den forsiktig med meg til stua.

En lykkelig dag ved utgangen av folkeregisteret. En av vennene våre udødeliggjorte det første kysset. Nygifte. Du og jeg. Ungdommelige. Med et helt liv og alle våre forventningsfulle drømmer, med blind tillit til en fremtid som virket perfekt.

Løftet om et liv sammen inkluderte ikke denne ensomme alderdommen, uten hverandre.

Det var nå vi skulle nyte lange turer og romantiske middager i måneskinnet. Det var pensjonstid, vår tid. Endelig fri fra alle krav.

I stedet besøkte jeg i dag igjen graven din. Gresset vokser allerede høy. Noen måneder, det er kun bare noen måneder tenker jeg med fortvilelse.

… Og nå er jeg her. Kaster gamle møbler og fyller pappesker med noen minner. Det lille jeg vil ta med meg.

Ute har regnet stilnet og en siste solstråle lyser opp vinduet. Solnedgang.

Med store bokstaver skriver jeg: «BØKER OG BILDER: BEHOLD». En tåre faller i esken, mellom to bokstaver. Det skaper en lunefull, hjerteformet flekk.

Så smiler jeg, for selv om du ikke er her, er du også her.

Elizabeth Solhjem

2020