Jeg ser fascinert mens hun flagrer rundt meg og hun klipper håret mitt. Hun virker meget ung, gjetter meg til knapt tjuetre. Selv om jeg muligens tar feil, de fleste kvinner forsøker å se som de var fjorten for tiden. Hun har på seg sorte bukser, en kortermet -sort- ermeløs T-skjorte og en uvanlig spansk hatt. Også svart. De nakne armene viser en collage av ansikter, blomster og på venstre albue et edderkoppnett som uvilkårlig får meg til å grøsse. En nesepiercing fullfører antrekket.

Jenta, i motsetning til de fleste ulidelig frisørene jeg har møtt før, snakker ikke mye. Hun jobber stille, virker fokusert, spør av og til det vesentlige (hvor mye kan hun kutte? Er det greit slik?) eller bare nikker. Hun diskuterer ikke, gjør ingen forsøk på forhandling om slik eller slik. Hun verken kritiserer eller gir meg falske komplimenter om det maltrakterte håret mitt. Fra tid til annet studerer jeg i det smug hennes skikkelse i speilet og undrer meg.  Håret hennes har en delikat askeblond farge, nøyaktig klippet under ørene, faller i myke bølger godt synlig under hatten, i en nokså studert uformelt lok. Det er ingen tvil at hun tar godt vare på den. Håret hennes utfyller henne utseende. Jenta er vakker, ikke bare fordi hun er ung. Hun er virkelig en skjønnhet, med harmoniske trekk. Sminke er delikat, uten overdrivelse. Hun har i seg noen sunn friskhet, utstråler noe robust og trygg. Ingen trange klær. Buksen, er en bred jeans som sitter fast i midjen med et tykt belte som insinuerer hennes velproporsjonerte figur. Hun er ikke tynn, men heller ikke tykk. Jeg beundrer selvtilliten hun utstråler mens hun klipper håret mitt jevnt. Profesjonelt: Justerer, glatter, tørker, fukter opp. Til sist finpuss overøser hun meg med noen duftprodukter som jeg aldri ville ha drømt om å bruke, og som fem timer senere vil gjøre meg grundig kvalm. Men håret mitt er nå perfekt klippet og faller i riktig fasong over skuldrene mine, skinnende og mykt og håndterbart for en gangs skyld.

Jenta er ikke bare frisør. Hun er en dyktig selger også. Før jeg reiser meg opp fra frisørstolen, plasserer hun en rekke flasker foran meg: sjampo, balsam, en fargekorrigerende toning for å dempe røde nyanser, og en mirakuløs eliksir som gir glans og erstatter hårkurer som krever en tid og tålmodighet jeg aldri har. Jeg velger kun den siste. Hun viser ingen tegn til skuffelse. Nok en gang er hun enig med meg, «Jeg ville valgt det samme» -sier hun høflig, og strekker meg en pose med vidunderet og kvitteringen. Jeg betaler uten å mukke en regning som ble flere hundre kroner over den avtalt pris.

Jeg går ut igjen og føler meg atskillig lettere, som om jeg hadde gått ned noen kilo. Håret mitt faller nå fritt, levende og luftig. Det var verdt det, tenker jeg. Og føler meg nesten vakker.